Engler rundt oss

I går kveld da styrken tok slutt og motløsheten tok over bestemte jeg meg for å ringe ammehjelpen. På tråden møtte jeg en utrolig omtenksom ammehjelper som viste enorm omsorg. Det var ikke måte på hvor flink hun skulle få meg til å føle og at jeg hadde gjort en enorm jobb for å ha holdt ut så lenge. Hun trøstet meg og sa oppløftende ord, men hun ga seg ikke der. Innen 15 timer hadde hun fått ordnet en time for meg på ammepoleklinikken på hospitalet i byen slik at jeg en gang for alle kan finne litt mer ut av hvorfor jeg er så utsatt. Snakk om innsats! Takk til alle engler der ute som går den ekstra milen for noen de ikke kjenner en gang. 

Amming er no herk

Drømmen om å amme lillegutt er slettes ikke lett å realisere. I hans 8ukers levetid har jeg vært igjennom  4 brystbetennelser og utallige tilstoppede melkekjertler. Hver morgen jeg våkner opp og kjenner forferdelige smerter i brystet blir jeg like motløs og emosjonelt kastet over bord. Det er hardt når ting ikke går som man ønsker. Første barnet ble kun ammet 3 uker, og nå ser det ut som om andre man ikke får morsmelk stort lenger. Rart at noe som virker så relativt lett skal være så ufattelig vanskelig. Jeg  synes ikke mme er et dårlig alternativ til mat, men med første tøtta så fikk hun så hard mage uansett hva jeg gjorde for å forebygge det og jeg er redd lillegutt får de samme smertene. Det var lettere å avslutte ammingen med lillemor fordi der hadde jeg ikke noe valg, men nå så kan man jobbe seg igjennom og "redde" ammingen. Men når er nok nok? Jeg tåler smerte så evig dårlig at grensen min er straks nådd. Jeg trodde aldri jeg ville like amming så godt siden jeg nøt friheten av at Leah var flaskebarn, men jeg må si at jeg har begynt å storkose meg med den kosen amming kan være. Dette selv om det byr på avbrytelser i middagen, slitsomme ammeposisjoner på steder hvor det er veldig inconvenient å amme, generelle begrensninger og en del planlegging når man skal reise. Noen er nok uenig at det krever planlegging, men jeg som har erfart begge deler, synes ikke at å fylle en termos med varmt vann og ha mme i en boks var store jobben. I hjertet vet jeg at jeg må ta et valg snart. Det å gå å hangle mellom skal jeg fortsette eller avslutte amming funker ikke. Jeg kan i hvertfall vite med meg selv at foreløpig har jeg gjort mitt beste, og det er ingen som krever noe mer, foruten kung fu masters, der er det ingen ende...uansett så kommer det til å ordne seg til slutt. 

Mirakler skjer

29 januar fikk vi et nytt tilskudd til familien - vår Theo. Men jeg skal ikke si så mue om han i denne omgang, men heller litt om tiden etter fødsel. Jeg hadde mitt andre keisersnitt, men denne gangen var det mer planlagt, da fødsel ikke begynte av seg selv og heller ikke med litt hjelp. Jeg gruet meg til spinalbedøvelse. Ga seg fordi jeg var sikker på at det ville være grusomt vondt slik som sist. Jeg hadde delvis rett. De akutte luftsmertene er til å dø av, men de ga seg heldigvis etter to dager. Det var da jeg også trappet ned på smertelindring og oppdaget at selv såret ikke gjore på langt nær så vondt som førstefødte. Jeg var så overrasket og kunne ikke tro at det kunne være så stor forskjell fra katastrofesnitt og planlagt kesiersnitt. Allikevel er tiden etter enhver operasjon krevende. Da jeg kom hjem holdt jeg sengen mye den første uken. Deretter prøvde jeg å gjøre litt mer og litt mer. 5 uker etter fødsel hadde familien hvert igjennom omgangsyken i to runder, urinveisinfeksjon, øyebetennelse, brystbetennelse ganger 2, tette melkeganger ganger 4, trøske, intense nerveplager, beskjed fra legen om kronisk sykdom og diverse triste nyheter fra eksernfamilien. Det er rart at når ting først skal bli tungt så blir det utrolig tungt. Kort sagt så sa kroppen og psyken stopp. Jeg vendte meg til mannen min å sa " nå trenger jeg et mirakel". Jeg spurte min svoger Joakim og mannen min om en prestedømsvelsignelse. En slik velsignelse innebærer at Adrian og Joakim legger sine hender på mitt hode og gir meg en velsignelse i Kristus sitt navn. Det betyr at de utfører noe på vegne av Gud, slik som Kristus gjorda da han helbredet mange i sin levetid. På tidspunktet jeg fikk velsignelsen hadde jeg påbegynt brystbetennelse nr 2, var helt utslitt fysisk til tårer og jeg holdt ikke ut nerveplagene i huden på magen lenger. Etter velsignelsen var utført og mange fine ting ble sagt gikk følte jeg meg emosjonelt bedre. Et par timer senere gikk jeg til sengs. Neste morgen innså jeg at noe var annerledes. For det første var brystbetennelsen borte! Og noe føltes annerledes i magen. Jeg tok på klær å innså at det gjorde ikke så fryktelig vondt i huden over såret, der nervene torturerte. Theo kunne være borti med føttene uten at jeg hurtig fjernet de, Leah sine tilfeldige "hoppe borti" ble ikke repondert med et stort gjesp av smerte og jeg kunne ikke annet enn å erkjenne at Gud hadde sett meg og lettet mine smerte. Et Mirakel hadde funnet sted. Fordi tro meg, de nevesmertene er ikke noe som gir seg over natten! 

15 dager til termin

Takk og lov for at julen var her!
De siste ukene av graviditeten hadde nok gått sykt tregt om det ikke hadde vært for at tiden ble brukt opp på mye god matlaging, familie tid, vasking, og hyggelige aktiviteter.
Jeg har fortsatt utsatt å pakke sykehusbagen fordi det føles litt uvirkelig at jeg skal straks få et barn til. Det kjennes jo godt på kroppen og ungen er ikke akkurat svak inni magen! Men allikevel så har det ikke blitt skikkelig registrert i hjernebarken at nå skjer det faktsisk straks at en person til skal bli en del av familien. Første fødsel var ikke akkurat en lett prosedyre og det er vanskelig å forestille seg at det faktisk skal gå bedre denne gangen, men jeg har et lite lys av håp om at fødsels forberedenede akupunkturen har hjulpet. Det har i allefall gjort underverker for bekkenløsning smertene. Det er helt himmelsk å få nåler stukket i ben og, armer og føtter..rart nok :)

Skitt fiske sier jeg bare.. 

Mål for livet

Nå er det hele 5 uker og 3 dager til termin. Adrian og jeg er utrolig nysgjerrige på om det blir en jente eller gutt. For det meste har jeg tenkt at det kommer nok en jente til, men i den siste tiden har det begynt å smyge seg inn tanker om at det kanskje er en gutt.

Desember er en måned som vekker mange tanker. Det er siste mnd av året og ofte reflekterer man tilbake på tiden som har sust forbi atter en gang. For tiden studerer jeg master: Childhood studies, på NTNU. Derfor er desember også en veldig hektisk tid da 4 eksamener skal utføres. Foreløpig er to overstått, men det er ikke tid enda for å puste lettet ut.

Når jeg ser tilbake gjennom de siste 11 mnd tenker jeg på hvor heldig jeg er som får bo trygt og gunstig økonomiskt med min crazye ektemann og en solstråle av en datter. Året som har vært, har gitt meg muligheten til å bli Adjunkt, som betyr at jeg er ferdig utdannet lærer. Det var strevsomt å ta året med pedagogikk, men såå verdt det da vitnemålet var på plass. Pga av utdannelsen kan jeg puste lettet ut å vite at jeg kan støtte min bedre halvdel økonomisk, oppnådd personlig trygghet med et hint av økt selvtillit samt gleden av at jeg føler jeg kan være en bedre mor med de tilegnende kunnskapene.

Året har også bydd på enorm personlig vekst. I vårest opplevde jeg noen personlige utfordringer som jeg gjerne ville legge over på Adrian, men skjønte at eneste måten å løse de på var å gå inn i meg selv.. Problemet var at jeg ikke klarte å reflektere til å finne noen løsning, jeg kunne kun se ytre faktorer som skylden. Etter å ha snakket mye med Gud om problematikken, kom jeg til punktet hvor jeg sa at nå var jeg klar for å forstå og se hva jeg trengte å endre... And lo and behold, Gud var ikke sen til å gi veiledning. Opplevelsen var fenomenal! Gud er en fantastisk læremester og er det noe jeg har erfart mye, så er det at han bryr seg om livet mitt og ditt og alle andres.

De mål jeg har satt meg for både langtidsmessig og kortidsmessig sikt, preger hverdagen enormt. Det er lett å falle i gruven at man blir blind for små gleder i den okkuperte dagen. Der er Leah et veldig godt eksempel som hjelper mor å nyte de korte nydelige øyeblikkene samnt å stoppe opp for å observere. Det å jobbe mot et mål er utrolig givende og øyeblikket det er oppnådd gir ubeskrivelig mestringsfølelse og tilfredstillelse i tillegg til at man har lært masse langs veien. Hvis man slutter å tilegne seg kunnskap, så slutter man å eksistere!

Nå som 2016 er rett rundt hjørnet er det nye mål som står for tur. Nr 1 er å overleve fødsel i januar, så fullføre 4 fag i masteren,. Viktigst av alt så er målet om å gi Adrian, Leah og lille trille et gledelig år fylt med morsomheter, smil, rampestreker og alt som en kone og mor kan gi