Amming er no herk

Drømmen om å amme lillegutt er slettes ikke lett å realisere. I hans 8ukers levetid har jeg vært igjennom  4 brystbetennelser og utallige tilstoppede melkekjertler. Hver morgen jeg våkner opp og kjenner forferdelige smerter i brystet blir jeg like motløs og emosjonelt kastet over bord. Det er hardt når ting ikke går som man ønsker. Første barnet ble kun ammet 3 uker, og nå ser det ut som om andre man ikke får morsmelk stort lenger. Rart at noe som virker så relativt lett skal være så ufattelig vanskelig. Jeg  synes ikke mme er et dårlig alternativ til mat, men med første tøtta så fikk hun så hard mage uansett hva jeg gjorde for å forebygge det og jeg er redd lillegutt får de samme smertene. Det var lettere å avslutte ammingen med lillemor fordi der hadde jeg ikke noe valg, men nå så kan man jobbe seg igjennom og "redde" ammingen. Men når er nok nok? Jeg tåler smerte så evig dårlig at grensen min er straks nådd. Jeg trodde aldri jeg ville like amming så godt siden jeg nøt friheten av at Leah var flaskebarn, men jeg må si at jeg har begynt å storkose meg med den kosen amming kan være. Dette selv om det byr på avbrytelser i middagen, slitsomme ammeposisjoner på steder hvor det er veldig inconvenient å amme, generelle begrensninger og en del planlegging når man skal reise. Noen er nok uenig at det krever planlegging, men jeg som har erfart begge deler, synes ikke at å fylle en termos med varmt vann og ha mme i en boks var store jobben. I hjertet vet jeg at jeg må ta et valg snart. Det å gå å hangle mellom skal jeg fortsette eller avslutte amming funker ikke. Jeg kan i hvertfall vite med meg selv at foreløpig har jeg gjort mitt beste, og det er ingen som krever noe mer, foruten kung fu masters, der er det ingen ende...uansett så kommer det til å ordne seg til slutt.